Kjemikalietankeren Ametysth kommer nærmest lydløst sigende ut av frostrøyken som et spøkelsesskip... ikke et menneske å se.
Så dukker de første solstrålene opp, først øverst i åsen -
- så til rimfrosne stive pinner nede ved elvebredden.
Til slutt bader landskapet i klar vintersol, en ny fin vinterdag ligger foran meg og jeg skal hjem til en god frokost...
Kanon! Jeg oppdaget bloggen i dag. Dette er flotte saker.
SvarSlettDessuten kjenner jeg igjen terrenget. Verden er ikke stor. Jeg ante ikke at du var herfra.
Nydelige bilder! En profesjonell fotograf gjør ikke dette bedre. Gleder meg til fortsettelsen...
SvarSlettKjempefine bilder, Jonas :- D
SvarSlett